Festivalprat #2: Elisabeth Aasen

Kvinner i dagens Norge tilhører ikke lenger noen særgruppe. Men sånn har det ikke alltid vært. Elisabeth Aasen har jobbet for å få fram litteraturhistoriens glemte kvinner.

Programpost: Arven som nesten forsvant

Hva går vi glipp av når kvinnene utelates fra historiefortellingen?  

Kvinner utgjør halve befolkningen. Når kvinners erfaringer, kunnskap og forskjellige livssituasjoner ikke blir registrert og fortalt videre, blir resultatet en amputert historiefortelling.

Er nåtiden flinkere med å sette pris på kvinnelige forfattere og kunstnere?

«Nåtiden» er pent nødt til å forholde seg til kvinner på alle plan, det har 130-150 års kvinnekamp æren for.  Kvinner er ikke en særgruppe lenger, de er borgere i landet. Fire av fem Bragepriser 2016 gikk til kvinner. Kvinner leder tre politiske partier.

Statistikk og salg i bokhandelen viser at kvinnelige forfatteres bøker selger, til dels svært godt, jf. Napolikvartetten av den anonyme italienske forfatteren Elena Ferrante. Også norske kvinnelige forfattere selger godt, man spør ikke etter forfatterens kjønn. Det samme gjelder kunstnere, publikum liker/liker ikke bildene eller skulpturene, heller ikke her er kunstnerens kjønn avgjørende.

Er det noen av de glemte kvinnene som har gjort ekstra sterkt inntrykk på deg? 

I eldre tid: Hildegard von Bingen (1098–1179) Hun var tysk abbedisse for klosteret Rupertsberg Bingen ved Rhinen, og var en  av middelalderens største kvinneskikkelser, teolog og naturviter, lege og komponist. Hun hadde en imponerende faglig bakgrunn, som viser at klostrene fungerte som sin tids kvinneuniversiteter. Hennes arbeider er oversatt fra latin til de vanligste europeiske språk, musikken er tilgjengelig i flere CD’er.

Christine de Pizan (1363–ca. 1430), fransk med italiensk bakgrunn. Faren, Tomasso av Pizzana, som var lege og astrolog, holdt til ved Karl 5.s hoff i Frankrike. Datteren Christine fikk en god oppdragelse, navnet kom fra farens hjemsted (ikke Pisa), den franske formen var Pizan. Hun var gift med kongens sekretær, men ble enke med tre barn da hun var 25 år. Selv om hun var overklassekvinne, var hun ikke lenger  i en privilegert situasjon. Kongen var også død. Hun ønsket ikke å gifte seg igjen, men ville leve av sin penn. Hun betraktes som Frankrikes første profesjonelle kvinnelige forfatter og en tidlig feminist, særlig på grunn av «Boken om kvinnenes by» (1404/1405).

Intervju: Kjersti Sandvik