Festivalprat #2: Simen Ekern

Simen Ekern er en av de mest markante skribentene i den norske offentligheten, både i form av stadige rapporter fra kontinentet og lengre analyser i bokform. I vinter kom Europeere.

Verden på lørdag / Urframføring: Fire tekster om usynlighet

Tekst: Øyvind Vågnes.

Til Verden i Bergen kommer Ekern med et nyskrevet foredrag som tar utgangspunkt i et skipsforlis som fant sted utenfor den vesle byen Portopalo i romjulen 1996, der desperate mennesker på flukt forsvant i bølgene.

– Disse fryktelige skjebnene du beskriver i foredraget ditt forble fortidd og usynliggjort i årene som fulgte. I disse dager fylles norske aviser og medier med flyktningeskjebner. Hvordan fortelles det for tiden om disse problemene i italienske medier?

– Det er stor oppmerksomhet omkring dette i Italia, selv om jeg synes man kan merke en viss tretthet, en slags resignasjon nå. En redningsaksjon etterfulgt av at et skip laster av noen hundre mennesker i en havn sør på Sicilia, skjer så ofte at det knapt registreres i korte nyhetsmeldinger. Mens flyktningkrisen oppleves som ny og sjokkartet lenger nord i Europa, har italienerne tatt i mot mennesker som ankommer kysten i skrøpelige båter i mange år. Det er nok en del som deler statsminister Matteo Renzis beskrivelse av at Italia har vært alene om å se hva som skjer, og at det er de andres tur til å ta ansvar, på et vis. Samtidig gjør Italias geografiske posisjon sitt til at italienerne erkjenner at de, enten de vil eller ikke, vil bli preget av den politiske utviklingen i denne saken framover.

Du har vært bosatt på kontinentet i flere år, først i Brüssel, og så de siste årene i Roma. Dette gir deg selvsagt et annet utkikkspunkt som skribent og journalist. Hvilken rolle har det spilt for deg i arbeidet ditt?

– Å klage over at folk hjemme i Norge ikke følger med på det som egentlig skjer i verden er et vanlig syndrom blant journalister som jobber i utlandet – ett man må passe seg litt for. Det er lett å tenke at ens nye utkikkspunkt er et sannere og bedre sted å se verden fra, mens det naturligvis bare er et annet sted. Det kan imidlertid være viktig nok, og av og til fører det til overraskende erkjennelser. Jeg flyttet til Brussel på samme tid som EU avholdt de første krisemøtene om Hellas, og i begynnelsen fikk det hele nesten uvirkelig lite oppmerksomhet i Norge, syntes jeg.

Det ble et av utgangspunktene for boken Europeere: En idé om at de opphetede diskusjonene om norsk medlemsskap i EU har sperret for en bredere diskusjon om europeisk politikk i Norge. Mange av de viktige debattene var blitt usynlige, dekket til av et tjukt vatt-teppe kalt «EU-kampen». Med krisen ble det umulig å se bort fra at Norges framtid avhenger av hva som skjer ellers i Europa i enorm grad, helt uavhengig av om vi er medlemmer eller ikke. Den økte oppmerksomheten rundt Europa-saker i norsk offentlighet de siste par årene gjenspeiler dette, og det har gjort arbeidet mitt lettere, på ett vis: Mens det å jobbe med EU-saker som journalist var eksotisk, sært, eller et klart tegn på at man egentlig jobbet i det skjulte for ja- eller nei-siden for ti år siden, er det i dag ganske enkelt et helt sentralt emne for alle som interesserer seg for politikk.