Festivalprat #7: Pedro Carmona-Alvarez

Pedro Carmona-Alvarez kjem til Verden i Bergen. På turen rundt jorda tek han oss med til Santiago, og når vi rundar av med ein fest på kvelden har vi invitert Pedro til å lese dikt. Men først, ein liten prat om essayet og diktet.

Jorden rundt på 80 minutter / Fest

Pedro Carmona-Alvarez er poet, forfatter, essayist, redaktør, og musiker, og har gitt ut ei rekkje bøker, inkludert essaysamlinga Hjemmelekser (2007), romanane Rust (2009) og Og været skiftet og det ble sommer og så videre (2012), og diktsamlingane Sanger for kor (2013) og Samtaler med onkel Nica og tante Viola (2015).

I Hjemmelekser skreiv du at essaystikken som er samla i boka er di utdanning: Du ville tenke på litteratur, musikk, politikk, historie, i skrift. Dei var skrivne i ein heilt bestemt fase i ditt liv (fleire av tekstane vart for eksempel publiserte i Vagant, der du var med). Den boka kom for åtte år sidan, men du har jo heldigvis vore ein aktiv essayist også i åra som følgte. Kva er det som driv deg til å skrive eit essay i dag?

– Essayet og jeg har ikke det mest harmoniske forholdet, det skal sies; jeg har alltid følt at jeg ikke er smart nok for essayet, noe som sannsynligvis skyldes akademisk dårlig selvtillit. Men så lenge jeg ikke tenker på dem som essays, så går det greit. Drivkraften er den samme som før: Jeg vil undersøke noe, lære noe, forske på et bittelite felt og samtidig insistere på jeg-et som en slags garantist for at disse tankene er tenkt, for at hendelsene jeg bruker som filtre for å nærme meg et stoff er erfart.

– Ein skulle anta at skrivearbeidet med poesien er vesensforskjellig frå det med essayet. Men er det slik? Er arbeidet med diktet friare, frigjort som det er og skal vere for kunnskapsbevisføring? Nokre av dei tinga du utforskar i den nye diktsamlinga di, Samtaler med onkel Nica og tante Viola, kunne vel kanskje også ha vore utgangspunkt for eit essay? Byrjar du med noko du vil inn i, og så fortel stoffet deg kva form det bør ta?

– Jo. du har nok rett i det, at diktene og essayene nok etterhvert trenger å blø over i hverandre; jeg tror jeg søker etter en sånn skrift, friere, mindre stedsbunden, på et vis. Jeg vil at diktene skal kunne strekke seg mot essayet (slik f.eks Anne Carson gjør, eller som Nicanor Parra gjør i sine dikt-forelesninger/takketaler) og samtidig åpne opp for at også et essay kan være poetisk, spekulativt, sentimentalt, kokko, som i den scenen i Wild at Heart der Lula og Sailor kjører bil om natten og plutselig er det en heks som flyr ved siden av dem (Lulas mamma), mens Chris Isaak spilles på bilanlegget. Sånne kast, sånne sidestillinger ville jeg ha likt å kunne gestalte i tekstene mine.

Tekst: Øyvind Vågnes