Festivalprat #6: Marco Elsafadi

Marco Elsafadi og Erik Fossen, som har skrevet bok om Elsafadis liv, kommer til Verden i Bergen. Elsafadi kom som flyktning til Norge på 80-tallet. Han håper mange ungdommer finner veien til Litteraturhuset 18. februar.

Møt Marco Elsafadi og Erik Fossen i programposten Prosjekt: Eget liv

Vi står midt oppe i en av de verste flyktningkrisene verden har sett, samtidig som den politiske debatten om innvandring og integrering er mer polarisert enn på lenge. Hva håper du at din historie kan bidra med?

Jeg håper historien min kan inspirere flere til å ønske å gjøre en forskjell i sine omgivelser. Boka er en hyllest til postmannen vår, som var en av de viktige voksne i min barndom. Han gjorde det lille ekstra for at mine brødre og jeg ble presentert for klubbfotball og det organiserte idrettslivet. Hans gode gjerninger på 80-tallet har skaper stadig positive ringvirkninger i livet mitt i dag. Sånn sett er boka en påminnelse om hvor lite som skal til, for å skape store og positive ringvirkninger i andres liv. Kanskje er den også en påminnelse om at flyktninger også er store ressurser for samfunnet vårt, hvis vi investerer i dem.

”Hverdagsintegrering” er blitt et av statsminister Erna Solbergs nye honnørord. Hva mener du er det aller viktigste for at integreringen skal fungere?

Integrering skjer i de tusen hjem. I nabolagene og lokallagene rundt om i hele landet. Det er den enkelte av oss sitt ansvar å passe på at naboene våre har det godt, og hvis alle hadde tatt seg av naboen sin, uansett bakgrunn og historie, så ville dette løst seg selv.

Hva tror du har vært mest avgjørende for at du har blitt den du er i dag?

De gode verdiene jeg har fått med meg hjemmefra av mine fantastiske foreldre er fundamentet i livet mitt. Videre har idretten betydd mye for meg. Mitt engasjement for ungdom startet gjennom trenerrollen, før vi senere etablerte prosjekter i regi av min basketballklubb, som igjen førte til etableringen av stiftelsen New Page og en fulltidsjobb i mer enn ti år.

Selv kom du til Norge i 1987, som 10-åring. På hvilke måter tror du situasjonen for barn og ungdom som kommer hit i dag skiller seg fra den du selv var i? Hva er likt? 

Det som er likt er at barn fortsatt er som barn alltid har vært, og det er befriende. Det er alltid enklere for barn å bli integrert, fordi de lærer språket fortere, og fordi de tenker enklere. Barn er ikke like opptatt av bakgrunn, språk, religion og historie. De er opptatt av å bli kjent og leke sammen. Da vi kom til Norge i 1987 var det to jenter på 11 år som ringte på først, og ville hoppe tau med oss. Da jeg flyttet til vårt nye hus for to år siden, var det to jenter på 8 år som ringte på døra vår først. De lurte på om det stemte at det bodde en jente der. Min datter Sarah på 6 år fikk umiddelbart to nye venninner som ønsket å bli kjent. Det skulle gå mange uker før en voksen ringte på døra for å hilse på oss voksne.

Sånn sett håper jeg at barn og ungdom som kommer som flyktninger i dag, ikke opplever samfunnet mer avvisende enn vi gjorde. Men jeg mistenker dessverre at mange foreldre opplever den avvisningen og fremmedfrykten som dessverre har bygget seg opp over mange år. Da vi ankom Kragerø i 1987, var vi en muslimsk arabisk familie, som ble beskrevet som et spennende og positivt tilskudd til byen. Flyktninger blir dessverre beskrevet litt annerledes i media i dag.

Tekst: Sandra Lillebø