Festivalprat #3: Simen Ekern

Tidligere brageprisvinner Simen Ekern er snart ferdig med ny bok om Europa. Festivalpublikum kan derfor glede seg til et eksklusivt møte med en av årets sannsynligvis mest spennende utgivelser før den havner i butikkhyllene.

Møt Simen Ekern i programposten Europa mot høyre.

Du kommer til Bergen med et manus i kofferten, noe som altså betyr at vi får et eksklusivt førsteinnblikk i en bok som først kommer til høsten. Hva handler den om?

Bokas arbeidstittel er Folket, det er meg. Det er historien om hvordan Marine Le Pen tok over partiet faren startet i Frankrike, på 1970-tallet, Front National, og hvordan hun har oppdatert det med en oppskrift som har fått tilhengere over hele Europa. Gjennom intervjuer med nøkkelpersoner i Frankrike og i andre europeiske land, blir boka en presentasjon av hva som kjennetegner Marine Le Pens høyrepopulisme, og en analyse av hvorfor den har fungert så bra at hun har blitt en slags ideologisk inspirator også utenfor landets grenser: Når lederen av Lega Nord i Italia skulle gjenoppfinne partiets ideologi etter en dramatisk korrupsjonsskandale, lå oppskriften klar allerede: Han ville bli «lepenist».

Boka handler også om hvordan etablerte politiske partier møter den høyrepopulistiske utfordringen, og hvilke konsekvenser det kommer til å få for et kontinent i krise i årene framover.

Denne høsten er det en annen høyrepopulist de fleste har snakket om: Donald Trump. Hva er likhetstrekkene og forskjellene mellom de to?

Ved første øyekast er det mye Marine Le Pen og Donald Trump har til felles. Da Trumps kampanje for å bli republikanernes presidentkandidat tok av for alvor høsten 2015, snakket han om radikale muslimers trussel mot Vesten på en måte som kunne minne om Le Pen. Trumps forslag om å stenge USAs grenser for muslimer kom bare noen uker etter terrorangrepene i Paris den høsten, og det liberale amerikanske ukemagasinet New Yorker konkluderte med at «Donald Trump er nå USAs Marine Le Pen».

Man kan si at begge to representerer en reaksjon på økonomisk og kulturell globalisering, begge snakker om «å ta tilbake» sitt eget land, begge støtter en sterk nasjonalistisk leder som Putin, begge hevder å være det «tause flertallets» sanne talerør. Samtidig er det store forskjeller på de to, ikke minst når det kommer til strategi og retorikk. Marine Le Pen har bygget sin karriere på å «normalisere» et ekstremt parti – Donald Trump har foretatt en omvendt operasjon. Han har gjort det republikanske partiet mer ekstremt, mer knyttet opp til sine høylytte utspill og til sine egne uforutsigbare posisjoner.

På et vis minner Trump mer om Marine Le Pens far: Jean-Marie Le Pen var glad i sjokkerende uttalelser, fordi han visste at de sikret ham kontinuerlig oppmerksomhet. For Marine Le Pen var farens uvørne stil en del av partiets problem – slik hun så det, ville Front National aldri komme i virkelig maktposisjon hvis partiet ikke framsto mer ansvarlig. Sammen med sine nære strateger pønsket Marine Le Pen derfor ut planen om «avdjevling». «Unyttige provokasjoner», kalte hun farens beryktede uttalelser da jeg snakket med henne i høst.

Marine Le Pen er glad for at Trump vant, fordi det viste at det er mulig å gjøre «elitens» påstander om hva som er mulig til skamme. Hun har imidlertid vært mindre tydelig i hyllesten av Trump som person og politiker enn det hennes samarbeidspartnere i Europa, for eksempel nederlandske Geert Wilders eller italienske Matteo Salvini, har vært. Jeg tror hun holder en viss avstand fordi hun fortsatt mener at hennes nøkkel til suksess handler om å fremstå som mer respektabel, ikke ved å sjokkere seg fram til presidentembedet.

Det virker uunngåelig at andre runde i det franske presidentvalget står mellom en høyreliberalist (Fillon) og en høyrepopulist (Le Pen). Hvordan vurderer du sjansene hennes?

Etter Brexit-sjokket og Trump-suksessen er det mulig å se for seg at alt kan skje. Europas høyrepopulister bruker dette for alt det er verdt nå: Verden har forandret seg, gamle sannheter gjelder ikke lenger, ekspertenes spådommer er alltid feil. Det er noe i dette, selvsagt: Det er blitt vanskeligere å spå velgeratferd i et politisk landskap som er så skiftende.

Samtidig er det viktig å huske på et par forskjeller mellom Le Pens stilling i Frankrike på den ene siden og Brexit/Trump på den andre. Ta meningsmålingene, for eksempel: Både Brexit og Trump var nye fenomener. Meningsmålerne kunne ikke sammenlikne svarene de fikk med tidligere valg eller avstemninger. Marine Le Pen er ingen ny figur på den franske politiske scenen. Man vet hva folk har sagt ved meningsmålinger før, og man vet hvordan de deretter har stemt i valg. Det gjør at resultatet av vårens valg nok er litt mer forutsigbart. Samtidig er det lenge igjen. Meningsmålingene viser at et nokså stort flertall foretrekker Fillon, men mye kan skje før mai. Man skal være veldig selvsikker og ikke så lite naiv for å avskrive en Marine Le Pen-seier allerede nå.

Finnes det egentlig noen lyspunkter i europeisk politikk om dagen?

Vi har ingen mangel på kriser om dagen, det er sikkert. Fortsatt høy arbeidsledighet, enorme økonomiske utfordringer i Hellas, en ulmende bankkrise i Italia. Flyktningkrisen har ikke forsvunnet, selv om nordeuropeiske politikere later som om de har ordnet opp ved å stenge grenseovergangene. Det finnes dessuten en tydelig politisk krise i mange land, der velgerne i noen grad har mistet tilliten til at politikken er i stand til å løse noen problemer overhodet. Samtidig ser vi at det er mulig å bli valgt ved å stille med en grønn, liberal politikk som ikke først og fremst handler om stengte grenser og ekskludering, det så vi i presidentvalget i Østerrike nettopp.

Et flertall av befolkningen i Europa ønsker seg noe annet enn hardtslående, aggressiv demagogi, og det er viktig at man ikke lar seg overmanne fullstendig av dem som dyrker frykten og usikkerheten i stedet for å komme opp med gode, langsiktige løsninger.

Intervju ved Sandra Lillebø og Øyvind Vågnes