Festivalprat #11: Espen Stueland

Ett spørsmål om essayet, et essay til svar. Espen Stueland kommer til Verden i Bergen for å snakke om sin kommende essaysamling 700-årsflommen.

Verden på lørdag

Denne høstens essaydebatt har reist en rekke spørsmål om essayet og dets forståelse av, og konstruksjoner av, virkeligheten. I et intervju med Klassekampen 9. oktober etterlyste Espen Stueland en essaystikk som «omfavner verden»: Forfatteren «må våge å gjøre sine argumenter etterprøvbare i essayet, og ikke bare gjemme dem bort i en dvask subjektivitet», mente han.

Stueland kommer til Verden i Bergen for å snakke om sin kommende bok 700 års-flommen. Vi har bedt han utfylle sine betraktninger i Klassekampen for noen uker siden, og spurte:

– Har norske forfattere berøringsangst med vitenskapen?

Et av poengene med å etterlyse essaystikk som «omfavner verden» er å diskutere om vi i Norge har en litterær essaytradisjon som er for begrenset. Jeg mener den lener seg tungt på den tyske kulturkritikeren og frankfurterfilosof Theodor W. Adorno. Det finnes elementer i Adornos tenkning som fortjener kritisk resepsjon snarere enn blinde apologeter. Ut fra motstanden innspillet ble møtt med, altså i boken Falsk tilståelse og andre essays, virker det ikke som at litteraturvitere er helt klare for noen slik løsrivelse i den aller nærmeste fremtid. Essaytradisjonen i Norge har strenge dørvoktere.

Det jeg baserer dette på er «Essayet som form», skrevet mot slutten av 1950-tallet. Der fremsetter Adorno som sannhet at essayet står i absolutt og kritisk motsetning til vitenskapen. Innflytelsen fra dette essayet har stått sterkt i Norge, noe som har medført en praksis hvor mange norske essays har tatt mål av seg til å etterleve Adornos devise om å utfordre «idealet om clara et distincta perceptio og den tvillause vissa».

Skriveidealer som klarhet og presisjon mistenkeliggjøres eller forkastes, og vitenskap reduseres til fornektelse av tvil. Det innebærer selvsagt en veldig banalisering av vitenskapen og raljering over forskningens metoder, retorikk og tenkemåte. Det er vel knapt noen vitenskapsteoretikere og -filosofer i dag som bygger videre på dette. Adorno skriver mye negativt om vitenskapen i «Essayet som form», og dette var også med på å forme positivismekritikken i Norge, innen blant annet så forskjellige fag som sosiologi og litteraturvitenskap.

En av positivismens sterkeste kritikere i Norge, var som kjent filosofen Hans Skjervheim. Så kan man undre: Hva tenkte han om Adornos essayteori – var han og ute etter å formidle den tradisjonen? Svaret viser seg å være negativt. Samlaget utga i 1982 en antologi som het Essayet i Norge: Fjorten riss av en tradisjon, som interesserte kan lese på nb.no. Der er det et intervju med Hans Skjervheim hvor han kommenterer «Essayet som form». Han karakteriserer Adornos ærend som et forsøk på å gi den negative dialektikken en litterær form: «Han vil finne ein hanske for si eiga hand.» Skjervheim kritiserer Adorno for å si ting om essayets form som egentlig bare passer hans eget ærend, men generalisten Adorno fremlegger det som om det er en norm all essayskriving må følge. «Det ser ut til at Adorno postulerer ei form for essayet. I det ligg det mykje arroganse frå hans side,» sier Skjervheim.

Om dette gjorde det klarere på hva som ligger i å «omfavne verden», vet jeg ikke. Jeg skal selv vokte for å beskrive terrenget etter mitt eget kart. Det bare er så mange ubenyttede, uoppdagede, uutforskede muligheter i dette terrenget, for nå å forbli i bildet!

Espen Stueland.